Tale i anledning Wergelanddagen 2020

Ved Else Skagestad (18 år)

I 1938 startet Ingeborg Refling Hagen den store feiringen av Henrik Wergeland som mange av oss kjenner så godt. I et Europa som var radikalisert, preget av maktkamp og antisemittisme, så Ingeborg Refling Hagen hva det så sårt var behov for: åndelig opprustning. Hun forstod at en europeisk krise var i anmarsj og visste at ordene, tankene og menneskets bevissthet er et lands viktigste beskyttelse.

I sine memoarer skriver hun:

«Men så er ikke våpen nok til å verge et land. En nasjon må kunne verge sine verdier ved visdom. Den må nekte å slukke sitt eget lys. Den må leve slik at det ikke lønner seg å ødelegge den, slik at den er nødvendig for verden. Sånn sett skal et land ha en levende rosenhekk som vern og grensevakt. Det har det når frihetsvilje og verdibevissthet blomstrer i menneskenes sinn.»

I Wergelands tekster er budskapet klart: han kjempet for frihet og likhet for alle mennesker. Han pekte på urettferdighet både i nasjonen og i internasjonal sammenheng. Wergelands arbeid opplyste og bevisstgjorde mennesker. I talen som Ingeborg leste ved den første Wergelandsfeiringen, snakket hun om nettopp dette; bevisstheten krever kontinuerlig arbeid:

«Ord er levende. Like levende i dag som i skapelsens dage. Alle de gode tankene dere tenker, som former seg i ord på tunga, klinger gjennom øret og blir til blomster i menneskesinnene omkring dere.

Men hva er så lys? Lys er kunnskap om alt som er. Tenk dere at denne stevneplassen her i et blunk kunne bli stummende mørk. Et øyeblikk etter ville dere skrike, tråkke på hverandre, slå hverandre.

Det forteller hvor nødvendig det var å få lys. For vi kan ikke omgås hverandre før vi ser hverandre.

Hvert eneste menneskesinn er en verden som ligger i mørke til Gudsbudet når det: bli lys! Gud måtte selv tenne lyset i verden. Men profetene hans er sendt ut for å tenne det i de små verdener.

Ordet er en lykt for vår fot og et lys på vår sti. Men det må tennes i oss og bæres foran oss. En slik lystenner var Henrik Wergeland.»

Wergeland arbeidet målrettet med å gi jødene adgang til riket. Jødeparagrafen, paragraf 2 i Grunnloven, forbød alle jøder adgang til landet. Innsatsen hans i denne saken var uten tvil av største betydning, og paragrafen ble opphevet i 1851, seks år etter hans død.

I Wergelands arbeid for jødesaken ga han blant annet ut to diktsamlinger, Jøden og Jødinden. Da jeg var syv år, var jeg selv med på å spille «Blodet» fra Jødinden. Ung alder er ingen hindring for forståelsen av disse diktene. Budskapet er likevel klinkende klart: alle mennesker er av lik rang og skal behandles deretter. Wergelands bevisstgjørende tekster har ingen aldersgrense.

Henrik Wergelands engasjement er et godt eksempel på hva slags mulighet hvert enkelt menneske har. Hans arbeid var delaktig i å gi jødene adgang til landet. Selv om det for oss er en selvfølge at jøder skal ha adgang til landet, var det altså ikke det i første halvdel av 1800-tallet.

Å skulle arbeide for å endre Grunnloven viser mot og kløkt. Men kanskje enda viktigere; det krevde at han hadde et kritisk øye til det som stod skrevet i Grunnloven. Dette er grunner nok til at Wergelands engasjement bør stå som et eksempel for oss alle. Vi må ikke glemme å opplyse oss selv om det som skjer i verden. Vi må søke kunnskap, og forsikre oss om at vi ser saken fra flere ståsteder. Vi må aktivt videreformidle kunnskapen vi besitter. Og vi må stille spørsmål: «Er dette rettferdig? Kan jeg gjøre noe for å endre det?». Det er slik et samfunn kan utvikle seg til å bli rettferdig og likestilt.

Vi er ikke i samme situasjon i dag, jødene har lenge hatt adgang til Norge. Likevel vil Henrik Wergelands diktning alltid være aktuell, visdommen er tidløs. De siste ukene har mennesker over hele verden tatt til gatene. Hundretusenvis har demonstrert for retten til å være trygg i møte med politiet uansett hvilken hudfarge du har. Å demonstrere mot urettferdighet er ethvert menneskes ansvar, det er vi som må være årvåkne og fortsette å peke på urettferdigheten i samfunnet, slik som Wergeland også gjorde.